Ja, takk, da logger vi av verden og drar

*

Verden er ute etter å skremme vettet av meg, for den mener tydeligvis at jeg ikke har gått nok fra vettet i fra før. Nå tror jeg at jeg bare gir opp. Den der skjønner jeg bare ikke.

For en stund tilbake ble det ene armbåndet mitt ødelagt. Den nøkkelen som hang på det brakk fullstendig av og ble borte. Jeg lette rundt hele stua, men kunne ikke finne den i det hele tatt. Jeg var skikkelig deprimert, for det armbåndet var et vennskapsarmbånd mellom meg og den personen her i verden som betyr aller mest for meg, så jeg følte at det var et dårlig tegn at den brakk og ble borte. Det fortalte meg noe jeg ikke ville høre, så jeg ble ufattelig lei meg og redd. Jeg lette lenge etter den, men den var ikke å finne. Så, til slutt gav jeg bare opp og tenkte at det måtte vel bare bli slik. Jeg beholdt armbåndet på, og har det enda på meg, men nøkkelen var søkk vekk.

Så, i dag, dreiv jeg å jobbet med et tegneprosjekt, og trengte å skisse over omrisset av en tegning over på en større tegneblokk for å få en generell ide om hvor stor plass den brukte. Jeg henta tegneblokka, som har ligget på toppen av bokhylla inne på kontoret siden jeg flytta inn hit - har ikke brukt den på et halvt år - og skulle skisse over. Jeg lå på rygg på sofaen så jeg kunne få holde opp blokka og få lyset fra vinduet bak den for å kunne se gjennom og få skisset ned omrisset av tegninga på papiret jeg hadde festa bak den. Er en grei måte å gjøre slikt på, og jeg skissa ganske kjapt ned det jeg skulle ha før jeg satte meg opp, og noe falt ned i fanget mitt.

Jeg kjikka ned, ganske så forvirra siden det ikke var mulig at noe kunne ha falt ned i fanget mitt, og fikk nesten hjertestans da jeg så hva som lå der. Den nedre delen av en brukken nøkkel.

Jeg ble bare sittende å stirre.
"Hva faen?" tenkte jeg bare.

Så jeg tok den opp og så på den, og det var ikke noe tvil om hvilken nøkkel det var. Den passet perfekt på den øvre delen som fremdeles hang fast i armbåndet mitt. Det var den forsvunnede nøkkelen, og den hadde falt ut av ingenting.

Seriøst, ingenting!
Den kunne ikke ha falt fra noesteds, og alikevel gjorde den det. Den falt rett ned i fanget mitt, og jeg kjente det ganske så tydelig at den falt ned dit. Men, det finnes rett og slett ingen forklaring på hvor i all verden den falt fra. Det var som om den bare plutselig dukket opp fra ingenting.

Jeg kan fremdeles kjenne hjertet hamre.

Hva i all verden skulle det der bety? Hva var det egentlig som skjedde nå nettopp? Jeg skjønner faktisk ingenting, og jeg kjenner jeg ble skikkelig satt ut. Tror nesten jeg må legge meg nedpå, for det der var mer enn jeg klarer å håndtere for tiden.

Som om jeg ikke var ødelagt nok i fra før, liksom...

Jeg tror seriøst verden er ute etter å gjøre meg fullstendig gal eller noe. Faen heller... Jeg takler ikke sånt for tiden. Det bare knekker meg skikkelig. Og verden er tydeligvis meget klar over det.

Jeg tror ikke den liker meg no mer enn jeg liker den...